Meditasjonens opprinnelse
Meditasjon har en lang historie og har eksistert i forskjellige former i mange forskjellige kulturer rundt om i verden. De eldste kjente kildene til meditasjon kommer fra østlige tradisjoner, spesielt fra India og Kina.
I hinduistisk tradisjon har meditasjon sin opprinnelse i Vedisk filosofi, som er datert tilbake til rundt 1500 f.Kr. Vedaene er en samling av hellige skrifter og den eldste kjente litteraturen i India. Disse tekstene inneholder beskrivelser av ulike meditasjonspraksiser og teknikker for å oppnå åndelig opplysning. En av de mest kjente tekstene er Bhagavad Gita, som beskriver en form for meditasjon kjent som Bhakti Yoga, eller hengivenhetens yoga.
I buddhistisk tradisjon anses Siddhartha Gautama, bedre kjent som Buddha, som grunnleggeren av meditasjon. I tiden omkring ca. 500 f.Kr. reiste Buddha rundt i India og underviste i en form for meditasjon som han kalte Vipassana, eller innsiktsmeditasjon. Dette innebar å sitte stille og observere ens tanker og følelser uten å dømme dem.
I Kina oppstod Taoistisk meditasjon i det 6. århundre f.Kr. Taoismen er en filosofi og livsstil som legger vekt på harmoni og balanse i livet. Meditasjon spilte en stor rolle i å oppnå denne balansen. I taoistisk meditasjon er målet å oppnå en tilstand av enhet med universet, og å frigjøre seg fra begrensningene i det menneskelige sinnet.
Meditasjon er ikke begrenset til disse tre tradisjonene, og det finnes mange andre meditasjonspraksiser i andre kulturer og tradisjoner. Meditasjon har fortsatt å utvikle seg og tilpasse seg nye kulturer og ideologier over tid.

Førkristen europeisk meditasjon
Meditasjon som en praksis har røtter også i Vesten i førkristen tid. I denne perioden var meditative praksiser ikke nødvendigvis identiske med det vi i dag assosierer med ordet "meditasjon", men de delte mange av de samme målene og teknikkene, som fokus på indre ro og åndelig opplysning.
Grekerne og meditasjon
Blant de tidlige vestlige kulturene hadde grekerne en form for meditasjon gjennom sin filosofiske praksis. Filosofer som Platon og Aristoteles reflekterte over etikk, livets mening og universets natur gjennom dyptgående tenkning og dialog, noe som kan betraktes som en form for meditativ praksis. Denne formen for kontemplativ tenkning var sentral i det å søke kunnskap og visdom.
Stoisisme
Stoisk filosofi, som oppsto i det tredje århundre f.Kr., legger stor vekt på introspeksjon og selvkontroll, som kan sammenlignes med meditative praksiser. Stoikerne brukte teknikker som å reflektere over egne tanker og følelser for å utvikle det de kalte "apatheia" eller sinnsro. Dette hjalp dem å oppnå en form for indre fred og motstandskraft mot ytre omstendigheter.
Kelterne
Enkelte elementer av tidlig europeisk mystikk, som kan sees blant kelterne og andre førkristne europeiske åndelige tradisjoner, inkluderte praksiser som ligner på meditasjon. Disse tradisjonene fokuserte ofte på natur, årstidenes syklus og forbindelsen mellom mennesket og det guddommelige, der stille kontemplasjon og rituell praksis spilte viktige roller.
Pythagoreerne
Pythagoras og hans følgere praktiserte en form for livsstil som inkluderte strenge diettregler, etiske leveregler og perioder med stillhet, som alle hadde meditative kvaliteter. Disse periodene med stillhet og refleksjon var sentrale for deres filosofiske og matematiske studier, og bidro til mental og åndelig klarhet.

Selv om direkte overføringer av meditative teknikker fra Østen til Vesten før kristendommens utbredelse er dårlig dokumentert, hadde antikkens grekere og romere handels- og kulturutveksling med østlige sivilisasjoner. Det er mulig at noen idéer om meditasjon og åndelig praksis ble overført gjennom disse kontaktene, selv om de antagelig ble tilpasset og endret i henhold til vestlige filosofiske rammer.